Tag Archives: Fotograf Sara Johannessen

Koh Phangan – sol og torden og lange bassengdager

Vi bestemte oss dagen i forveien. Hvorfor ikke stikke til en bitteliten øy. Ja, hvorfor ikke. Etter fem timer i minibuss og tre timer på en katamaran entret familien Kaos den fine, men dog lettere ihjelfestede øya Koh Phangan. Du vet, den øya som har både fullmånefester, halvmånefester, strandfester og jungelfester. Midt i blinken for en småbarnfamilie med andre ord. Kremt. Men iallefall. Vi hadde lett oss frem på Det Store Internettet og funnet frem til et bittelite hotel som ifølge anmeldelsene “lå altforlangt unna de fete festestrendene og bare hadde frukt og franske fristelser til frokost”. Hurra. Hotellet heter Kupu Kupu Resort og er akkurat passe lite, passe fantastisk og passe langt unna alle de neonfargede, spritdunstende mennskene som ikke akkurat er her for å slappe av. Eller, som Amalie sa da vi kjørte avgårde bakgå en Jeep på jakt etter is: “Mamma, jeg tror den bungalowen der brenner”. Prøvde på en barnlig måte å forklare henne at nei, det brant ikke, men det er noen inne i det huset som røyker masse masse masse. Noe som ikke er bra. Amalie var enig, og fokuset ble atter en gang på is.

Minus søtlige røykelukter fra mystiske bungalower er denne øya super. (Betroelse, vi har ikke vært langt utenfor stranda, vårt private minibasseng og den bittelille franske (!) thairestauranten på hotellet.) Vi traff på en tysk/afghansk familie her som vi lekte masse med (Amalie har lært seg Amalieversjonen av tysk/engelsk) og har fått sin første ferieført, Otis. Som uopfordret bestilte sjokoladeis til ho, og som gav Amalie all parmesanosten, selvom han liker permesanost veldig godt. Amalie syns han var OK. Og kul. Så ho ble litt sur av at han var flinkere enn henne til å svømme under vann. Så nå øves det for harde livet på å være lenge under vann – til vi reiser til Bangkok og treffer familien en gang til.

Det er som å være inne i en tørketrommel her for tiden. Uværet går rundt, litt over og forbi øya. Skikkelig tordenvær som får meg til å ville grave meg ned i noen gummipæler og koke kakao og ha det hyggelig sammen med familien (i gummipælene), men mannen i mitt liv 1 (pappa) hadde elsket å sitte i en strandstol og sett på alle de 100vis av lynnedslaga i havet og mens Mannen I Mitt Liv (Tore) storkoser seg og spretter fra stein til stein for å ta det kuleste lynbildet (egen bloggpost kommer), sitter jeg med Amalie og Maja inne på badet på en gummimatte mens jeg forklarer at mamma ikke syns dette er skummelt  -vi leker bare sitte-på-matte-og-kose-masse-sammen-leken.

Men minus torden har denne miniuka på impulsøytur vært helt topp. Nå er vi tilbake på fastlands-Thailand og skal slappe av noen dager før tante & co kommer hitover og vi får storfamilietid før vi farter ut på øyene igjen.

Sara & Tore = Amalie og Maja.

22thailand2014_kohpanghan_12.jpgthailand2014_kohpanghan_1.jpgthailand2014_kohpanghan_10.jpgthailand2014_kohpanghan_12.jpgthailand2014_kohpanghan_13.jpgthailand2014_kohpanghan_14.jpgthailand2014_kohpanghan_15.jpgthailand2014_kohpanghan_16.jpgthailand2014_kohpanghan_17.jpgthailand2014_kohpanghan_2.jpgthailand2014_kohpanghan_3.jpgthailand2014_kohpanghan_4.jpgthailand2014_kohpanghan_5.jpgthailand2014_kohpanghan_6.jpgthailand2014_kohpanghan_7.jpgthailand2014_kohpanghan_8.jpgthailand2014_kohpanghan_9.jpgthailand2014_kohpanghan.jpg

Mellom dager-dager og fine dager

Sara har vært syk og vi har kjøpt drage. De siste dagene kort oppsummert. Har hatt noen “rolige” dager i Cha-Am som følge av at Sara har tilbrakt mesteparten av i hvert fall en dag på do hvor hun har snakket mye i den hvite telefonen som står der. I hvert fall det jeg prøvde å si det til Amalie, men hun avslørte det som tull. Mens Sara var dårlig dingla vi tre rundt i Cha-Am. Dinglingen endte på en stor, støvete fotballbane/rånehjørne hvor vi kjøpte drage av noen fine folk som knapt hadde sett hvite (snart skikkelig brune) turister før. De var overveldet av Amalies blonde hår og Majas forholdsvis kraftige benbygning sammenlignet med bittesmå thaibabys. Vi lekte med dragene sammen med noen blide thaibarn før vi løp hjem til en blek Sara og viste frem den magiske, rosa og ikke minst flygende flaggermushollenderen.

I dag, torsdag, har vi vært ute på tokt hele gjengen. Vi har erobret luftrommet over stranda, kapret god strandmat (som ikke har kommet i retur) og vært på oppdagelsesferd i Cha-Ams bakgater. Der så vi en krokodille som viste seg å være en øgle, noen kuer som prøvde å stikke av fra eieren sin og noen skumle hunder som ikke var så skumle likevel. Og vi fant en lekeplass = Amalie-lykke i 30 minutter. Vi fant også noen templer. Amalie har hundrevis av spørsmål rundt hva det betyr at noe er hellig – hvis noen har et godt svar å gi henne så værsågod 🙂

Maja har også begynt å vise interesse for sanda på stranda. Kombinasjonen mye solkrem og finkornet sand gir interessante resultatere av og til..

Hva har vi lært av de siste dagene? Ikke så immari mye.Vi fortsetter å spise motorsykkelpannekake og trehjulingsuppe. Men vasker oss med antibac. Nam nam.

SaraToreAmalieMaja

1.jpg10.jpg11.jpg12.jpg13.jpg14jpg.jpg15.jpg16.jpg17.jpg18.jpg2.jpg3.jpg4.jpg5.jpg6.jpg7.jpg8.jpg9.jpg

Strandstas

Altså. Nå skal ikke vi ha på oss at vi er en sånn familie som klarer å være på stranda en hel dag. En hel time er mer riktig, og da har 40 minutter gått med til å rigge opp, rigge bortover og klappe ut alle enhetene en familie på tre voksne og to barn skal ha med seg på sanddynene. Vi snakker minst 14 enheter til å grave i sanden med. Fire, fem oppblåsbare gjenstander, to solsenger, ymse badetøy og nok håndklær. I det vi er ferdige kommer fruktdama Nih og lunsjen er klar. Og sånn går no timene og dagene.

For øyeblikket har Meek-mannfolka tatt med seg Amalie ut på guttetur/prinsessesommerfuglsjøfisk-tur. (I følge Amalie) til en bitteliten øy som heter Koh Talu. Mer om det seinere.

Nå blåser det så mye at palmene ligger så smått sidelengs og himmelen er farget knallrosa. Ganske så forfriskende med bittelitt vind. Problemet er at vinden har sand i seg. Ikke veldig forfriskende å puste sandpapir, men man skal ikke klage. Det er tross alt 34 varmegrader. Hurra.

Sara.

_T7A5448.jpg_T7A5468.jpg_T7A5474.jpg_T7A5477.jpgDSCF0588.jpgIMG_3842.jpgIMG_3845.jpgIMG_3849.jpg

Cha-Am 3.0

Etter en bitteliten miniuke i Bangkok har vi vært innom en liten shoppingsmell (for undertegnede, Tore har ikke handlet noenting. Mann.), vi har sett gullstatuer, gullbuddaer (hvorfor er mannen i gull, hvorfor har han så store tær, hvorfor ber de til den statuen, hvor er mannen som skal være inne i statuen, hvorfor kan ikke jeg også være i gull?!), vært i templer (mamma, det heter STEMPLER, ok?), funnet lilla blomster til bessemamma (jeg plukker den og putter den i lomma så kan bessemamma få den når vi kommer hjem!? Hvorfor ikke, det er mange av dem jooooo), kjørt tuktuk (kan vi ha med en sånn hjem og kjøre til barnehagen med den?) kjørt båt (hvorfor får jeg ikke vest?) og endelig fått kommet oss til strendene. I Cha-Am. (mamma, vannet og jeg er kjempevenner,vi). Ikke redd for vannet lenger med andre ord. Endelig. Hurra.

For noen ganger er tradisjoner ganske så smart. Og behagelig. Og koselig. Og ikke minst innmari praktisk når to ble tre ble til fire og en hel haug baggasje og doble vogner og tre sekker med barnemat.

Nå er vi nemlig installert i tante Nina sin leilighet – igjen. Du vet ( du som har lest bloggen før eller hørt historiene) den leiligheten med Buddah på veggen, eget svømmebasseng (stort badekar ifølge Amalie) dobbelt så stort kjøkket som i Oslo og masse plass med aircondition.Og trampolinesenger.  Og kort vei til gatemat, strand og sol. Topptopp.

En annen fin ting er at svigerfar har kommet østover, så nå har jeg Meek-humor i stereo. Og Amalie har fått en lekekamerat. Det mest brukte ordet disse døgnene har vært faaaarfar, fafffaaar, farrrrfarrrrrrrrrrrrrr. Se da. FARRRRRFARRRRRRRRRR.

-Sara-

_T7A5276.jpg_T7A5302.jpg_T7A5313.jpg_T7A5329.jpg_T7A5344.jpg_T7A5354.jpg_T7A5362.jpg_T7A5364.jpg_T7A5374.jpg_T7A5381.jpg_T7A5403.jpg_T7A5450.jpg_T7A5481.jpg_T7A5502.jpg_T7A5523.jpg_T7A5546.jpg

Badebonanza

Vi bader, altså er vi.

Iallefall. Når det er 36 varmegrader i Bangkok er det tipptopp å ha bassenget i 42 etg, helt for oss selv.

Amalie er mer under vann enn over og Maja har fått en flytende, oppblåsbar blomsterøy.

Vii bades!

 

GOPR7966.jpgGOPR7976.jpgGOPR8054.jpgGOPR8071.jpgGOPR8081.jpg