Det er små øyeblikk da du plutselig stopper opp og tar deg i å tenke at jøss, det lille barnet der er datteren min. Krøllene som nå ligger som lokker rundt ørene, eller som en stor ullkrøll på toppen, de prikkete dansekjolene hun sover med om natten over pysjen og fingertuppene hun har lakket med mammas neglelakk uten lov tyder på at krøll begynner å bli stor. Iallefall større enn før.  Det er snodig og fint å se at babyen begynner å bli et barn. Situasjoner som er første gang, bevegelser og ord som aldri før har vært der. Å ha med seg besteste venninnen sin hjem for første gang, å våkne midt på natten og le fordi hun kommer på hva hun og besteste venninnen gjorde kvelden i forveien. Tilby venninnen smokken sin, bamsen med plastret arm og ballongsugerøret uten å tenke på å spørre å få noe igjen.

Den lille jenta mi har rykket opp til å bli et lite barn. Noe som er fintfantastisk.

Foto: Sara Johannessen/mamma